Denne blogginga..

Blogging var ikke fullt så enkelt som jeg naivt forestilte meg da jeg postet mitt første blogginnlegg for snart 8 måneder siden. Det måtte da være enkelt å blogge noen ord 4-7 ganger i uka! Vel, etterpåklokskapen viser seg nok en gang. 

Jeg er født perfeksjonist. Det meste jeg foretar meg er nøye gjennomtenkt og overveid fra mange vinkler, og sånn er jeg bare. Jeg påstår langt ifra at jeg er perfekt, på ingen måte, og jeg har heller ingen lyst til å være det.. Kanskje bare av og til.. Men hvem har vel ikke det? 

Som alt for mange andre, strekker jeg meg stadig etter det prikkfrie, og vil helst at alt skal være slik hodet mitt mener det er best. Dette hodet mitt er ikke alltid like realistisk, og jeg har til tider alt for høye krav til meg selv og hverdagen. Jeg tror realiteten for tiden kjemper en hard kamp med det perfeksjonistiske langt der inne i hodet ett sted. 

Dagene bør beså av å være fornøyd med tingenes tilstand, og å akseptere hverdagen og livet sånn som det er, og ikke slik det kunne ha vært. Ja, jeg vet det er enklere sagt enn gjort. 

Jeg tror vi mennesker har alt for lett for å se hva som skulle vært annerledes fremfor å innfinne oss med slik ting faktisk er. Selfølgelig er det sunt å ha mål å strekke seg etter og å jobbe fremover imot, men ikke underkjenn verdien av livet akkurat sånn som det er på veien mot disse målene. Ikke la deg grave deg ned i det negative og glemme alt det positive som gjemmer seg bak både støv, rot og vanskelige følelser. 

Når det kommer til blogginga, får den også stadig gjennomgå av perfeksjonisten i meg. Responsen på blogginga er helt overveldende, og jeg er svært takknemlig for alle tilbakemeldinger og gode ord jeg får både her inne på bloggen og ellers. Dette har til tider skapt prestasjonsangst for denne perfeksjonisten, og det kan bli vanskelig å prestere. Spesielt i tider der perfeksjonisten graver seg ned i tullete tanker, tøffe dager og hverdagslige følelser. Denne blogginga utartet seg til å bli mye større og noe helt annet enn jeg trodde da jeg startet opp.

Realisten i meg sier at jeg slettes ikke bør sette blogginga på vent selv om tankene befinner seg i alt annet enn i rosanyanser. Frøken tunhøgda fortjener et mer nyansert fargekart enn som så, for det er faktisk slik livet er. Hadde man kun sett livet i rosa nyanser, tror jeg det hadde blitt kjedelig.. 

Jeg beklager for mine superherlige lesere at det av og til er lange perioder som er stille her inne. Lysten og inspirasjonen går i rykk og napp, og perfeksjonisten får bestemme alt for ofte. Det er mulig at realisten er på tur til å overvinne perfeksjonisten, og at jeg også kan gi dere andre farger enn rosa innimellom. Jeg lover ikke mye, men jeg har ikke tenkt å gi opp bloggen riktig enda i alle fall. Det kommer nok flere innlegg fremover, enten de er rosa, grønne, gule, blå eller grå. Hvor ofte du kan se på frøken tunhøgdas fargekart vites ikke, men kanskje er gode tider i vente.

Til slutt vil jeg si tusen, tusen takk til dere som har vært innom selv om det har vært dårlig med oppdateringer. Et daglig gjennomsnitt på 20 besøkende i en tørkeperiode er virkelig stort i min verden!